Åpningen av medisinsk ferdighetssenter

Skrevet 1. desember 2004 av admin

Den 1. november ble medisinsk ferdighetssenter åpnet med mange taler og blomsteroverrekkelse som seg hør og bør i en slik anledning. Men isteden for saks var det hjertestarter som ble brukt til å forestå den høytidelige åpningen.

Prodekanus Per Omvik (t.v.) og sykehusdirektør Stener Kvinnsland foretar den offiselle åpningen av medisinsk ferdighetssenter. Foto: Tore Salte

Prodekanus Per Omvik (t.v.) og sykehusdirektør Stener Kvinnsland foretar den offiselle åpningen av medisinsk ferdighetssenter. Foto: Tore Salte

Det var sykehusdirektør Stener Kvinnsland og prodekanus Per Omvik som fikk æren av å gi støtet som gav øvelsesdukka tilbake en normal sinusrytme, og dermed offisielt åpnet medisinsk ferdighetssenter. Etterpå gav studentene Øyvind Østerås, Jon Espen Dale og Are Engum en kjempeflott demonstrasjon av hvordan A-HLR skal utføres. Mens de arbeidet intenst med å gjenopplive dukka kunne vi følge med på dukkas hjerterytme og effekten av hjertekompresjoner og innblåsninger på storskjerm.

Helt til slutt presenterte en representant fra Laerdal Medical en gave til det nyåpnede ferdighetssenteret: En helt ny dukke som kan brukes til trening på gjenoppliving. Dukken har realistisk luftvei, noe som gir muligheter for å trene på luftveishåndtering, og den viser vitale tegn og puster.
Da selve åpningsseremonien var over var det omvisning på senteret, både på akuttrommet i andre etasje, og kirurgirommet i tredje. Det var muligheter for å få demonstrasjon av prosedyrer, og for å prøve selv. De mange studentene som møtte opp tydet på at det er stor interesse for senteret.

- Trening er essensielt

Studentene Jon Espen Dale (bak), Are Engum (foran) og Øyvind Østerås (t.h.) demonstrerer A-HLR. Foto: Tore Salte

Studentene Jon Espen Dale (bak), Are Engum (foran) og Øyvind Østerås (t.h.) demonstrerer A-HLR. Foto: Tore Salte

På kirurgirommet står Sondre Meling på kull 01b og forsøker seg på sutur. Han synes det var en fin formell åpning og framhever at det var bra at de som har jobbet med dette fikk litt kreditt for det flotte arbeidet de har gjort: – Det har jo blitt et utrolig bra senter, og det er jo så viktig å ha denne muligheten til å trene. Trening på prosedyrer er jo helt essensielt.

- Hvor mye opplæring har du fått i sutur på studiet?
- Vi har hatt et suturkurs med teori hvor vi fikk prøve oss på å suturere en gang. Men det er jo ikke nok, bare se, sier han og viser meg stingene han har forsøkt å sette. – Det er jo bare seks uker siden vi hadde dette, og jeg har allerede blitt usikker på hvordan det gjøres.
Are Engum, som er en av studentene som har jobbet mye med senteret, peker også på behovet for trening: – Forløpet til medisinstudiet har endret seg, sier han: – Før slapp man gjerne til på pasienter, selv med et svært beskjedent ferdighetsnivå, og på tross av de ulemper dette kunne ha for pasientene. Samfunnet har endret seg til det bedre og i dag stilles det stadig strengere krav til ferdighetskompetanse. Dette er helt klart en fordel for alle involverte, men vi må ta konsekvensene av dette ved å legge til rette for trening på prosedyrer det forventes vi kan som leger.

Samarbeid mellom sykehus og universitet

Å sy er en ferdighet det må trenes på. Her er det Sondre Meling som øver seg.

Å sy er en ferdighet det må trenes på. Her er det Sondre Meling som øver seg. Foto: Tore Salte

Idéen om et ferdighetslaboratorium er mer enn 10 år gammel. En fakultetskomité arbeidet allerede på slutten av 90-tallet for å få opprettet et slikt senter i Bergen, uten at det førte fram til noe konkret. Nåværende prodekanus Per Omvik fikk stafettpinnen i hånden i 1999, men selv om en ny utredningskomité begynte å arbeide med saken trakk opprettelsen av senteret ut. Omvik kan fortelle at dette hovedsakelig hadde tre årsaker: – Manglende midler, ikke tilstrekkelig egnede lokaler, og mangelfull interesse i det medisinske miljø for å ta på seg oppgaven.

Parallelt med fakultetets utredningsarbeid skjedde det ting på Haukeland sykehus. I 1998 opprettet anestesilege Ivar Austlid et akuttmedisinsk ferdighetslaboratorium i korridoren ved vaktrommene i akuttmottaket, fordi han innså at det var tvingende nødvendig med trening på akuttmedisinske prosedyrer. Fakultetet ble etterhvert interessert i dette arbeidet, og etter en utredningsperiode på 1-2 år fikk Austlid i 2001 en engasjementstilling, og bevilgning til å kjøpe inn utstyr. Det har også hatt mye å si at institutt for indremedisin har sagt seg villig til å formelt stå for driften av senteret.
Rommene har også har blitt mye brukt til interne kurs på sykehuset. Med den bakgrunn har sykehusledelsen og det medisinske fakultet nå kommet fram til en avtale om fordeling av utgiftene til drift av senteret. Slik er senteret blitt et flott eksempel på samarbeid mellom medisinsk fakultet og Helse-Bergen. Overlege og koordinator ved ferdighetssenteret Trygve Hausken understreker imidlertid at ferdighetssenteret først og fremst er for studenter: – Målet er at studentene skal kunne komme og gå når de vil. Senteret skal også brukes i undervisningen. Når sykehuset ønsker å bruke ferdighetssenteret må de bestille rommene på forhånd.

En vei å gå

Men utviklingen av ferdighetssenteret stopper ikke med åpningen. Prodekanus Per Omvik har flere synspunkter på hvilke utfordringer som må løses i tiden framover:
- Oppgaven videre blir å få senteret til å fungere som en integrert del av utdanningen, både i medisinstudiet og for andre helseprofesjoner der tekniske ferdigheter i forbindelse med undersøkelse og behandling av pasienter er en del av virksomheten. I medisinstudiet blir det i den pågående revisjon av 150-planen ryddet plass til opplæring i bruk av senteret tidlig i den kliniske del av studiet. Intensjonen er at studentene skal bli fortrolig med senteret og lære å bruke det på egen hånd, og ved hjelp av lærere og eldre medstudenter. En annen utfordring vil være behov for videre utbygning, både innen de eksisterende fagfelt og innen nye fag som ennå ikke er representert ved senteret. En ytterligere utfordring for fakultet og helseforetak vil bli å frembringe enda mer velegnede lokaler enn dagens. Tilgjengelighet er et essensielt stikkord når det gjelder et ferdighetssenter, og et overordnet mål må derfor være å kunne holde på en så sentral plassering av senteret som det nå har fått.
Det finnes svært gode ferdighetssentre ved andre universitetssykehus, blant annet i Maastrich, London og København, som også er viktige inspirasjonskilder. Her har de avansert teknisk utstyr som brukes i opplæring både av studenter og leger under spesialisering. – Når leger under spesialisering skal lære seg gastroskopi, som jeg jobber med, må de gjennom mange forsøk på en avansert modell før de får lov til å utføre prosedyren under veiledning på en pasient, forteller overlege Trygve Hausken. På lengre sikt tenker han seg at ferdighetssenteret kanskje kan bygges ut til å inkludere opplæring i prosedyrer som dette.

Veiledning

Den første uken var senteret åpent for veiledning med servering av pizza og brus. Servering av mat trekker alltid mye folk, men det var mange som fikk prøve seg på prosedyrene det var lagt opp til trening på. Spesielt populært var det å prøve intubasjon og å legge inn venflon. Men om du ikke rakk å ta turen innom en av disse dagene er det fortsatt mulighet til å få veiledning og opplæring ved ferdighetssenteret. Studentkontaktene har en vaktordning, og er tilstede i rommene hver tirsdag fra kl. 1600-1700.
Ferdighetssenteret
Publisert i Nyheter | Skriv en kommentar

En røromseiling under bakken

Skrevet 1. oktober 2004 av admin

Jeg har vært et sted intet menneske i kvitt har vært før meg. En varm, ukjent verden langt under bakken. Men først – Rørpost.

Ved Haukeland universitetssykehus, heretter kalt Haukeland, finnes det noe som heter rørpost. Det er et 10 000 meter langt rørsystem med 46 stasjoner man kan sende post  til og fra. Posten sendes i en sylinderformet patron som har en lengde på omtrent 40 cm, og en diameter på 7 cm. Man putter det man skal sende inn i patronen, finner koden dit man skal sende posten til, for eksempel B3 (stasjonen ved lesesalen i tredje etasje i sentralblokka), skrur

på to hjul til B og 3 står ved siden av hverandre, og setter patronen inn i rørsystemet. Etter noen få mi
nutter er patronen framme ved B3.
Hvordan i all verdens navn og rike er dette mulig?
Jeg diskuterte dette med mine medstudenter. Det mest fornuftige vi kom opp med var at rørposten ble drevet av damp. Dampen kom fra de store kjelene til kull-skyflende Ompa-Lompaer som ble hjemløse etter at glassheisa til Willy Wonkas penetrerte taket på sjokoladefabrikken hans. De nevnte Ompa-Lompaene leste så av patronene og sendte dem til riktig sted. Det går mange Ompa-Lompa-lønninger på en ingeniørs.
Jeg oppsøkte Tore Sigbjørn Hansen og Rolf Meling, ingeniører ved teknisk avdeling, for å få dem til å avlive mytene en gang for alle. Etter en rundtur til diverse tekniske stasjoner med en rørpostpatron i hånda lærte jeg følgende:
1.Rørpost er ikke drevet av damp. Det er et trykkluftdrevet system. Det skapes et undertrykk foran patronen som driver den framover.
2. Patronene leses ikke av manuelt. Patronene sendes til en sentral der patronene fra alle de sju hovedrørene, navnet A-G, samles til noe som kan minne om en sjuarmet lysestake. (Se illustrasjon.)

Avlesning

La oss si at en patron skal sendes fra A5 til B3. Den kommer inn i A-rørets avlesningspunkt i sentralen, der den stanser fordi åpningen ut fra avlesningspunktet er stengt. Åpningen over patronen stenges samtidig, slik at kun én patron leses av om gangen. Den nederste slusa åpnes ikke før patronen er avlest og datasysstemet vet hvor den skal. Dette tar omtrent 30 sekunder. Selve avlesningen skjer mekanisk ved hjelp av et system jeg dessverre ikke skjønte noe særlig av, mens overvåkningen av rørpostsystemet skjer elektronisk. Dermed kan dagens rørpostsvakt følge med på hvor patronene befinner seg, og om det eventuelt skjer noe galt. Etter avlesinga åpnes nedre stempel seg, og patronen blir sendt ut til en slags omvendt sjuarmet lysestake der den sluses over til riktig arm. Det vil si at patronen vi sendte til B3 nå er i arm B, og i arm B er det mange småsluser som leser av patronen ved hvert rørkryss, og dermed sikres det at patronen kommer til stasjon B3 og ikke B2 eller noe annet helt feil. Hver hovedarm betjener mange avdelinger, for eksempel betjener rør A både Kvinneklinikken, kjøkkenet og vaskeriet. Øyeavdelinga, derimot, er utelatt fra rørpostfellesskapet. Så hvis du jobber på ortopedisk avdeling og har en kjæreste på øyeavdelinga (hvem vil ha det, forresten?), kan dere ikke sende romantiske rørpostkjærlighetsbrev til hverandre. Nuvel. Psykiatrisk avdeling er heller ikke betrodd en rørpoststasjon.

Utbygging

Dette var teknikken. Rørpost er er en eldre oppfinnelse enn du tror. Det første systemet man kjenner til er et stort underjordisk rørpostnett under Berlin. Dette forbinder postbygninger og andre viktige knutepunkter i byen. Det ble ferdig allerede i 1866, og ble brukt helt til 1976. Ved det nye St. Olavs Hospital i Trondheim har de satset stort på rørpost, og ved Haukeland sykehus pågår det en diskusjon om man skal utvide rørpostlinjene til det nye laboratoriebygget som skal stå ferdig om noen år. I dag blir rørpost brukt til å sende frysesnitt fra sentraloperasjonen til patologen, og det sendes en og annen blodprøve. Dersom man skal koste på å bygge ut komunikasjonsnettet må man kunne være sikker på at det er trygt å sende blodprøver med rørpost. Swisslog, bedriften som leverer rørpostsystemer, reklamerer for “fleksible systemer som er lette å tilpasse”. Det går an å få patroner med innsats av bly, skumplast som beskytter mot lys og støt. Det pågår en diskusjon om hastigheten i rørene ved Haukeland er egentlig litt for høy for å trygt kunne sende den type prøver, og at man burde senke den for å optimalisere betingelsene for blodtransport. Problemet med å senke hastigheten er opphopning av forsendelser i sentralen, og store forsinkelser i systemet. Tusen forsendelser per dag er ingen spøk. For selv om røntgenavdelinga har tatt i bruk elektroniske rekvisisjoner, har ikke antall forsendelser sunket nevneverdig. Det aner meg at noen fortsatt sverger til papirrekvisisjoner.
Avlesningssentralen ligger i nivå med Narvesenkiosken, og utslusingssentralen ligger et nivå under. Der finnes det også en slags blind(t)arm, der rørposter med løst lokk eller andre feil blir sendt ned i ei eske. Dersom det mot formodning blir stående fast en patron i avlesningssystemet, kan denne ledes over i blind(t)armen ved å åpne nedre stempel fra ei datamaskin.

Underverden

Etter å ha vært med på å hente ut en patron med løst lokk i blindtarmen, trodde jeg omvisninga med Hansen og Meling var slutt. Men det var da det spennende begynte.  De tok meg med til et sted jeg ikke tror jeg kan finne tilbake til, da vegen gikk gjennom mange dører og ned mange trapper. Men jeg var der – i den underjordiske verdenen under Haukeland universitetssykehus.
Det første som slår en der nede, er den totale mangelen på folk i kvitt. Alle har blå klær navnet teknisk avdeling, og de er ikke Ompa-Lompaer. Kanskje klærne beskytter mot den uutholdelige heten som etterhvert sneik seg gjennom klærne mine. Jeg pustet inn ekkel, varm luft, og jeg svettet noe inni granskauen. Vi var under de vanlige kjellergangene som en springer gjennom hver morgen for å slåss om en frakk før en kaster seg inn i 08:03-heisa og kommer for seint den dagen også. Denne underjordiske verdenen er gravd ut to-tre etasjer under biltunnellen gjennom Haukeland. Her finnes det ikke heiser for mennesker. Det som finnes, er heiser for vognene som transporterer mat fra kjøkkenet og og tøy fra vaskeriet. Vognene går en lang veg fra vaskeriet og til sentralblokka, og mellom heisene henger de i en firearmet edderkopp som pent senker dem ned på bakken før heisene sender dem til rett avdeling. Det er best å passe seg, for vognene er store og tunge, og kommer susende når du minst skulle vente det.
Videre ble jeg vist den store, svarte forbrenningsovnen som ikke lengre er i bruk, samt den nye miljøhallen. Haukeland har i mange år fått dispensasjon til å brenne biologisk avfall, til tross for lover som sier at man skal kvitte seg med avfall på en mer miljøvennlig måte. Nå kan direktøren endelig stå skolerett for Blekkulf og si at hun har sin samvittighet på det tørre. Miljøhallen er en gedigen hall der glass, metall, plast og kompost skal sorteres slik alle forhåpentligvis også gjør hjemme. Et sjukehus produserer som kjent store kvanta boss av både det ene og det andre slaget. Hansen er litt irritert fordi alle bygningsarbeiderne som sprenger og bygger under bakken ikke rydder opp etter seg. Det ligger plater og emballasje over alt. Forhåpentlig er alt borte når miljøhallen åpnes med pomp og prakt og syngende barn en gang i oktober.
Tekninsk avdeling har 113 ansatte. Du ser dem sjelden, men nå vet du ihvertfall hvor de holder til. Det er varmt der.

Fakta om Rørpost ved Haukeland

Hastighet: 10-20 km/t
Rørlengde: Ca 10 km
Styringssystemet ble fornyet i 2003, og er nå datastyrt.
Det blir sendt ca 380 000 forsendelser hvert år.
Røntgenavdelinga og laboratoriet er storforbrukere.
Maksvekt er 1 kg pr patron.
Patronen er filtkledt, og er tangerer veggen når den fyker gjennom rørene.
Man kan sende frysesnitt og blodprøver pr rørpost.
En person er ansvarlig for rørposten hver dag, kan nås på personsøker mellom kl 07 og 21.
Vanligste begynnerfeil er å ikke lukke lokket skikkelig før posting.
Mest kjente spesielle forsendelse: colaflaske som ble sendt uten patron fra barneklinikken. (Det er ikke lengre stasjon tilgjengelig for allmennheten på BKB.)
Den første rørposten ble sendt 18.11.1865 i Berlin.
Publisert i Reportasje | Skriv en kommentar

Prioritering av turnusplassar møter motbør

Skrevet 1. oktober 2004 av admin

Høyringsrunda for første delrapport frå sosial- og helsedirektoratet sitt arbeidsutval for turnus er no over. Arbeidsutvalet tek til orde for å prioritere kandidatar med studieplass frå Samordna opptak ved tildeling av turnusplass, men dette møter motbør. Samstundes går det mot forsøk med minst ein alternativ turnusmodell. Somme tek og til orde for å avvikle heile turnusfordelinga.

For tida er det to dokument som står sentralt i turnussaka. Det første er ein rapport om turnustenesta, som er skriven av ei arbeidsgruppe på oppdrag frå Sosial- og helsedirektoratet (SHD). Denne rapporten vart send ut på høyring i vår. Svara frå høyringsrunda utgjer dokument nummer to. Dette dokumentet er eit samandrag av desse svara. Samandraget er forfatta av SHD, og vert no handsama i Helsedepartementet.

Prioritering

I rapporten vert underskotet på turnuskapasitet for første gang nemnt i eit offentleg dokument. ”Mangelen på turnusplasser er stor”, står det å lese på side 18. Utvalet går difor inn for å prioritere studentar med studieplass frå dei norske universiteta, inkludert dei som studerer i utlandet på plassar kjøpt opp av NTNU.
Eit mogleg hinder for ei slik prioritering er EØS-reglane, som seier at alle arbeidstakarar skal stille likt. Gruppa meiner likevel at denne regelen kan omgåast ved å sjå på turnuskandidatar som ”personer under nødvendig utdanning/opplæring i et land der turnustjenesten er et vilkår for å få autorisasjon som lege.” Vidare meiner arbeidsgruppa at kandidatar med studieplass frå Samordna Opptak (SO) bør ha ”ei rimeleg forventning” om å bli prioritert først, utifrå praksis sidan 50-talet. Følgjeleg vert det gjort framlegg om å prioritere desse. Gruppa understrekjer at dette bør berre gjelde ved mangel på turnusplassar.
Taparane vert då norske studentar på gebyrstipend i EØS-området. Dersom utvalet si tilråding vert vedtatt, vil dei måtte kjempe med resten av verda om det som er att når heime-studentane har forsynt seg.

Sinte utanlandsstudentar

Ønsket om prioritering får lite støtte i høyringa. I samandraget av høyringssvara vert det lagt vekt på utanlandsstudentane. Det er norske studentar i Irland og Polen, i tillegg til ANSA, som har uttalt seg på vegner av dei.
- ”Utsagnet fra arbeidsgruppen om prioritering av turnusplasser har vakt stor motstand av flere utenlandske medisinstudenter, som har hatt den oppfatning at staten har støttet deres utdannelse fordi Norge ikke har hatt tilstrekkelige mange studieplasser hjemme til å dekke behovet for leger i fremtiden. En nedprioritering av deres gruppe i turnussammenheng kan imidlertid lett føre til at flere av dem forblir i utlandet,” står det å lese i høyringssamandraget. Vidare står det at ”Medisinstudentene i Irland og Polen er skuffet over forslaget til løsning på turnusproblematikken. Den foreslåtte løsningen er etter deres syn diskriminerende og usaklig argumentert. De mener at utredningen legger opp til en forskjellsbehandling av utenlandsstudentene. De understreker også at det virker urettferdig at man skal ’forandre reglene midt i spillet’.”

Skepsis mot prioritering

Fleire andre uttalar seg også skeptisk til prioritering, mellom andre Statens Helsetilsyn, Fylkesmannen i Vestfold, Helse Nord og Folkeuniversitetet i Arendal (!). Dei som ønskjer å prioritere, er Norsk Studentunion og Fylkesmennene i Finnmark og Hordaland. I tillegg indikerer fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Malvik kommune ei viss støtte.
Interessant nok ønskjer Legeforeningen ikkje å uttale seg i dette spørsmålet.
- ”Prioritering av turnusplasser er et myndighetsansvar de (Legeforeningen, red. anm.) ikke ønsker å ta stilling til”, heiter det i høyringssamandraget.
Samstundes står det å lese i turnusrapporten at vedtaket i arbeidsgruppa om å tilrå prioritering av kandidatar med studieplass frå SO vart gjort einstemmig (side 18). I denne arbeidsgruppa hadde Legeforeningen fire representantar, som då altså stemde for prioritering.

Fem modellar

Rapporten inneheld andre viktige ting utover prioritering. Omtale og vurderingar av psykiatri i turnus tek stor plass. Mellom anna opnar ein for turnusteneste i psykiatri ved såkalla distriktspsykiatriske senter (DPS). ramlegg til ein revisjon av innhaldet i turnustenesta vert også gjort. Turnusutvalet lanserer fem ulike modellar for sjukehustenesta. Gruppa går samrøystes inn for å halde fram det dei kallar modell E, som i hovudsak er eksisterande turnusordning. Samstundes ønskjer dei å gjennomføre forsøk med modellane A og B.
”Det tas for gitt at seks måneders turnustjeneste i kommunehelsetjenesten inngår tilslutt i alle modellene,” seier gruppa. Ingen har heller kommentert dette i høyringsrunda, i følgje samandraget. Dermed er kommuneturnusen tilsynelatande freda i denne omgang.

Psykiatri i ulik dose

Modellane A, B og C er ulike variasjonar over eit tredelingstema, der psykiatri er inkludert. Modell A har seks månader indremedisin, tre månader kirurgi og tre månader psykiatri. I høyringsrunda fekk denne modellen mykje støtte. Ein kan difor rekne med at modell A vil verte forsøkt i ei ikkje alt for fjern framtid.
Modell B gjev kandidatane åtte månader enten på kirurgi eller på indremedisin. I tillegg får dei fire månader innanfor ei av faggruppene psykiatri, pediatri, anestesiologi, nevrologi eller gynekologi/obstetrikk/kvinnesjukdommar. I forsøka foreslår arbeidsgruppa å nytte firemånaders – perioden til psykiatri.
Fleire av dei som har svart på turnusrapporten er skeptiske til modell B. Ein ser på det som lite ønskeleg at kandidatane går ut i distriktsturnus utan erfaring i enten kirurgi eller indremedisin. Særleg går Legeforeningen hardt ut mot turnus utan indremedisin.
Modell C har utvida den totale lengda på turnus utvida med seks månader psykiatri. I tillegg kjem seks månader med kirurgi og seks månader indremedisin. Denne modellen vert ikkje tilrådd av arbeidsgruppa. Ein peikar mellom anna på at dette vil medføre enda større mangel på turnusplassar, lengre utdanningsløp for legar, og store utgifter for samfunnet.
I høyringsrunda får heller ikkje modell C monaleg støtte. Berre fylkesmannen i Vestfold går inn for å forlenge turnustenesta. Frå kommunane er det stor skepsis til ei ordning der dei får nye turnuslegar to gangar i året i staden for ein.

Støtte til avvikling.

Modell D er den mest radikale. Her lanserer arbeidsutvalet ei løysing der systemet med offentleg tildeling av turnusplassar vert fullstendig avvikla. Her vert det heilt opp til den enkelte kandidat å søkje på stillingar som gjev naudsynt kompetanse. Dermed vert det kvar enkelt sisteårsstudent som må ordne med stilling tilsvarande turnusplass for seg sjølv. Bakgrunnen for denne tilnærminga er ei omfattande liberalisering av EU-reglane, og at fleire land utan spesielle krav til praksis har vorte medlemmar i unionen. Denne modellen får overraskande brei støtte. Store institusjonar tek til orde for å sleppe heile stillingsmarknaden for nyutdanna medisinarar fri.
Statens Helsetilsyn meiner modell D betre er tilpassa strukturendringane i spesialisthelsetenesta og reviderte EU-krav. Helse Aust ser på modell D som ei framtidig ordning for turnus. Fylkesmannen i Hordaland går primært inn for modell D, i staden for dei fire andre modellane der ein held fram statleg fordeling. Oslo kommune støtter også modell D. NTNU ønskjer å få modell D vidare utgreidd. Fylkesmannen i Vestfold, som er den einaste som primært går inn for modell C, meiner at modell D kan vere eit bra alternativ.
Den einaste instansen som set foten ned for modell D er Universitet i Oslo. Dei skriv med at ordninga med halvanna års offentleg fordelt turnus bør halde fram av faglege omsyn.

Sjuke mødre

Mange av svara i høyringsrunda har innslag av bøner for eigne sjuke mødre. Helse Nord tek til orde for at turnuslegar skal tildelast helseføretak, og ikkje sjukehus som i dag. Dette fordi dei ønskjer at helseføretaka skal kunne flytte kandidatane mellom sine ulike sjukehus for å drive opplæring.
- ”Helseforetakene bør ha fleksibilitet til å benytte flere institusjoner som opplæringssted for en og samme turnuslege”, meiner Helse Nord. Føretaket driv i dag elleve sjukehus frå Mo i Rana i sør til Kirkenes i nord.
NTNU meiner at det ikkje er naudsynt med obligatorisk psykiatri, dersom ein får eit ”heilskapsperspektiv” i lækjarutdanninga. Statens helsetilsyn, på si side, tvilar sterkt på at det praktisk gjennomførbart med psykiatri under gjeldande rammevilkår.
Universitetet i Bergen og studentorganisasjonane der har ikkje svart på rapporten i det heile. Det same gjeld instansar som Helse Vest, Helse Sør, Universitetet i Tromsø og ei rekkje fylkesmenn.
Ein joker i høyringsrunda er SHD, som er ein stor og tung aktør i helsespørsmål. Direktoratet var sterkt representert i arbeidsgruppa som laga turnusrapporten, med fire medlemmer. Dei har i tillegg levert svar i høyringsrunda. Incisura har ikkje lukkast med å få tak i dette.

Departementet interessert

Rapporten er altså for tida til handsaming i helsedepartementet. Seniorrådgjevar Elisabeth Vaagen seier at departementet vil ha gjort seg opp ei meining om innhaldet i løpet av hausten.
- Vi leser interessert det som har kome ut av den relativt breie høyringsrunda. Inntrykket vårt er at det stort sett er semje om framlegga. Mellom anna noterer vi oss at dei fleste stiller seg positive til psykiatri i turnus, seier ho.
Eit spørsmål der det ikkje er semje er prioritering. Vaagen dreg fram at Legeforeningen her har valt å ikkje ta standpunkt. Samstundes har altså foreininga sine fire medlemmer i arbeidsutvalet stemt for prioritering.
- Dette registrerer vi også med ei viss interesse, seier ho.
Kva helsedepartementet til slutt kjem fram til når det gjeld prioritering og turnus er for tidlig å seie noko om.
- Departementet arbeidar med saka. Dersom ingenting overraskande skjer, skal dette arbeidet vere avslutta i løpet av hausten. Då vil vi ta stilling til alle punkta i rapporten, inkludert prioritering, avsluttar Vaagen.
Alt dette er berre første del av det offentlege utgreiingsarbeidet kring turnus. Arbeidsutvalet skal produsere ein del to av rapporten, men denne er framleis heilt i det blå. Nokon startdato for arbeidet er enno ikkje fastsett, opplyser sosial- og helsedirektoratet.
I denne delrapporten vil arbeidsutvalet mellom anna diskutere kvalitetsvurdering av turnus, og ikkje minst sjå på forholdet mellom tilbod og etterspørsel etter turnusplassar på lengre sikt.
Turnusrapporten kan du lese på: http://www.shdir.no/index.db2?id=10863
Incisura arbeider med å få publisert samandraget av høyringsnotata.
Publisert i Nyheter | Merket med | Skriv en kommentar

Ny studieplan for medisin

Skrevet 1. oktober 2004 av admin
Inga Strand, studentrepresentant i 150- plankomitéen

Inga Strand, studentrepresentant i 150- plankomitéen


Rykta svirrar om at det vil verta ein del endringar i studieopplegget. ’Det er det jo for kvart einaste nytt kull’, tenkjer du vel. Men denne gongen er det ikkje berre snakk om å flytta tidspunkt for humanbiologien. Kull 05 skal få ein flunkande ny plan, med vesentlege skilnader frå klinikken og preklinikken slik me kjenner dei.

Per Omvik er prodekanus for undervising på medisinsk fakultet. Det er ein kar som kjenner til kva som skal skje, får eg tips om, og etter førespurnad får eg e-post om at det berre er å møte opp på kontoret hans. Dit går eg ein tysdag føremiddag, og kontoret hans er slik eg alltid har sett for meg ei professorhole. Hyller fulle av ringpermar og tunge medisinske lærebøker dekkjer bortimot halvannan langvegg, slik at det er so vidt eg får auge på HP-flatskjermen borte i hjørnet ved vindauget. Sanneleg er det ikkje bunkar med papir på golvet òg. ”Jeg rydder” er det fyrste Per Omvik seier til meg etter å ha bede meg inn. Omvik tek seg ein pause i ryddinga og fortel engasjert om evaluering av 150-planen (noverande studieplan), Stud.mag – undersøking og mykje anna.

Evalueringa av preklinikken var ferdig hausten 2002, og våren 2003 vart det sendt førespurnad til institutta om endringar. I dei dagar (våren 2003) kom medisinstudiet i Bergen dårleg ut i den landsdekkande Stud.Mag-undersøkinga, og dette gav vatn på mølla. Noko måtte gjerast. Dåverande dekanus Rolf Reed ville ha forbetringar for å få studentane nøgde. Per Omvik fekk i oppgåve å lage ei skisse til endring i studieplan for preklinikken. Denne vart lagt fram sommaren 2003. Skissa fekk positive tilbakemeldingar frå både undervisarar og studentar. Kongstanken er at preklinikken skal forkortast til to år. Dette avdi mange studentar gav uttrykk for ønskje om å få inn klinikk tidlegare i studiet.

Samanslåing

Endringane er som fylgjer: genetikkundervisninga vert flytta til klinikken (4.år). Ex. Phil – undervisninga vert korta ned. Dessutan vert det mindre generell kjemi.
Desse ”nedkuttingane” forkortar preklinikken med åtte veker. Dette medfører at ein tek til med anatomiundervising rett etter biobas. Dessutan, og definitivt meir praktisk enn det er i dag, vert valterminen lagt over eit heilt semester etter andre året. Wow!
Og ein lang valtermin er kanskje det som må til for å rekonvalesere etter eksamen i fjerde semester. Hald på hatten: Organblokk 1 og 2 skal slåast saman. Du las rett. Organblokkene vert til ein eksamen. Eg stilte meg litt uforståande til dette då eg vart fortald om planane. Omvik parerte med at det skal haldast ein ”test” etter tredje semester, meir lik diagnostisk test i biobas. Ei mager trøyst, vil no eg hevde. (Dette kan ha samband med at eg sjølv er eksamensstressa for tida, og grøssar ved tanken på å måtte halde styr på hjernernervar, basalganglia og amygdala i tillegg til hjarte, nyre og alle dei andre tinga og tenkte eg kunne gløyme før eg byrja på klinikken.)  Biokjemieksamen skal om mogeleg avhaldast ein månad før Organblokk 1 og 2.
Endringane som vedkjem fyrste året er allereie vedtekne.

Nytt i klinikken

For å ikkje fortapa oss i preklinikken skal det òg nemnast at det kjem nyvinningar i klinikken. Tidleg dette året var evalueringa av klinikken ferdig. Sjetteåret – og særskilt siste semesteret – vert oppfatta som særs arbeidskrevjande og tungt av studentane. Ein har fleire store eksamenar. Allmennmedisin og samfunnsmedisin skal i fylgje den nye planen flyttast til før jul. Andre små tilskot på sjetteåret er ei veke tileigna administrativ medisin, og ei temaveke der tverrfaglege emne vert diskuterte. Døme på eit slikt tema er ”Omsorg ved livets slutt”.
Framlegget til omlegging i studieplan skal innom mange instansar før det vert endeleg vedteke. Inga Strand er studentrepresentant i både 150-plankomitèen (som har jobba med utforminga av planen) og Studieutvalet. Dei skal godkjenne den nye planen før Fakultetsstyret tek den endelege avgjerda i slutten av oktober eller byrjinga av november. Endringane som vedkjem fyrste året er allereie vedtekne. Strand meiner det er truleg at dei fleste endringane vert vedtekne slik utkastet ser ut i dag.

Integrering

Men eg var enno lett rysta, og vitja difor Arne Tjølsen i 7. etasje på BBB for å få høyra hans argument for å lage ein eksamen av to. Tjølsen var som alltid høfleg og imøtekommande, og meinte at det er naturleg å ha ein eksamen i organblokkene. Det er trass alt heilskapen ein er ute etter. Med to skilde fag vert integreringa av dei to organblokkene vanskeleg.
Ein kan òg stille spørsmålsteikn ved rekkjefølgja pensum vert presentert på. Det er mellom anna ugunstig at ein lærer om nervesystemet som det siste emnet i fysiologi.
Tjølsen hevda dessutan at fridomen til den individuelle student vert større dersom ein lèt ho/han gå i meir enn eitt år utan eksamen. Ein får sjansen til å ”studere” heller enn å berre lese til eksamen. Tjølsen gjekk med på at arbeidspresset kjem til å verta stort når ein skal ha kontroll på eit so stort pensum, men trur føremonene ved denne planen kjem til å vega opp for ulempene. Målet er sjølvsagt å få betre læringsutbytte.
Noko anna som er i vente er kliniske vekeførelesingar på andreåret. Institutta på klinikken skal stilla med førelesarar som presenterer kliniske vinklingar på emne det vert undervist i.
Utfordringa er å gjera dette interessant for studentane, som vanlegvis ikkje gidd å gå på andre førelesingar enn dei som er eksamensrelevante.
Kvalitetsreformen opnar òg for at ein kan nytte andre evalueringsmetodar enn tradisjonell skuleeksamen. Kanskje kan kurs og testar undervegs telja med i den endelege vurderinga av ein student. Dette kjem ikkje til å skje for kull 05, men kan verte aktuelt etterkvart.

Stress

Det er greitt å setje opp ein slik plan, og flytta undervisingsbolkar hit og dit. Men det er ikkje fullt so greitt å vera studenten som skal gjennom eit slikt opplegg. Det verkar stressande, spør du meg.
Publisert i Ukategorisert | Merket med | Skriv en kommentar